Museum

Reformasjonen i Norge virket ikke. Mens det i Danmark ble framgang og optimisme var det først og fremst misnøye og nostalgi som preget Norge. - I Danmark mente biskop og konge at man måtte gå forsiktig fram i Norge, så det ikke skulle bli opprør. Norge var et «luthersk ville vesten», sier professor Arne Bugge Amundsen. – Den katolske kirken var en hverdagskirke, sier historiker Øystein Rian. Det var kirker over alt, de var åpne hele døgnet og folk kom og gikk. Omtrent som supermarkeder i dag. Folk kunne be til sine helgener i sidealterne, ofre gaver og leve sine liv i kirken. Etter reformasjonen ble de fleste kirker stengt og den lutherske kirkeordning virket fjern for folk flest. De vendte seg bort fra kirken og fortsatte med en slags «undergrunnskirke» hvor mange av de katolske ritualene overlevde i flere hundre år. - Språkskiftet fra norsk til dansk var allerede ferdig før reformasjonen, sier språkforsker Ivar Berg, som minner om at den eneste, norske helten i det danske statskuppet var biskop Olav Engelbrektson. – Men han skrev på dansk, sier Berg. I MUSEUM forteller også professor Arne Bugge Amundsen om hvordan teologer og historikere har sett på reformasjonen gjennom de fem hundre årene som har gått. Noen mente det var Guds straffedom og at det snart var på tide med en ny reformasjon. Men først og fremst må man si at det tok minst 250 år før Norge ble luthersk. Det skjedde først med pietismen, sier Bugge Amundsen. Tatt opp på et seminar på Lysebu, arrangert av Fondet for dansk-norsk samarbeid 12-13/9 2017.Programleder Øyvind Arntsen